Med en ny generasjon på vei fremover, kommer dette med behovet for at konvensjonelle helsetjenester revolusjoneres for å sikre at det er inkludering for alle forbrukere, inkludert de som er kjønnsforskjellige.

Selv om det er viktig å erkjenne hvordan trening kan forbedre de mentale og fysiske helseresultatene hos individer, bør ikke treningsprofesjonelle anta at trening er lett tilgjengelig for denne befolkningen. Trans-, ikke-binære og kjønnsforskjellige mennesker har en rekke barrierer for fysisk aktivitet som er spesifikke for kjønnsidentitet, transfobiske opplevelser, mangel på bevissthet og diskriminerende politikk innen idrett. Disse kjente barrierene skaper negative opplevelser med fysisk aktivitet og gjør deltakelse utfordrende.

For at trans, ikke-binære og kjønnsforskjellige individer skal kunne delta i fysisk aktivitet, må de bli sett, inkludert og ikke diskriminert. Rollen til en treningsfysiolog er å skape et trygt og inkluderende miljø for deltakelse – du støtter disse personene til å overvinne ulike barrierer som har vært på plass i helsevesenet de siste flere generasjonene av forbrukere.

Hvordan trening gagner den trans-, ikke-binære og kjønnsvarierte befolkningen

Kjønnsidentitet, kjønnskarakteristikker og seksualitet forveksles ofte. Trans- og ikke-binære mennesker har et annet kjønn enn det de ble tildelt ved fødselen, som var basert på deres kjønnskarakteristikker (reproduktive system og kromosomer). Noen trans, ikke-binære og kjønnsforskjellige mennesker opplever kjønnsdysfori, plagene knyttet til kroppen din og/eller reaksjonene til andre på transidentiteten din. Selvfølgelig vet vi de generiske fordelene med trening for både fysisk og mental helse, men det er noen spesifikke grunner til at trening er viktig for transpersoner.

Trans Pathways (2017) er en stor ressurs for å forstå utfordringene som unge transpersoner møter i Australia. Denne forskningen fremhever høyere andel psykiske problemer som depresjon, angst og selvmordstanker sammenlignet med ciskjønnspopulasjoner og fant at 81 % av de undersøkte unge transpersonene ønsker å trene mer, men føler seg ute av stand til det på grunn av økonomiske barrierer, ubehag mens de trener (f.eks. på grunn av bruk av permer) og frykt eller manglende vilje til å trene offentlig. Trenings- og treningsfysiologiske tjenester tar sikte på å forbedre mentale helseresultater ved å fremme engasjement i regelmessig fysisk aktivitet for å redusere symptomer på depresjon og angst og andre samtidige psykiske helsetilstander.

Medisiner som noen trans-, ikke-binære og kjønnsforskjellige mennesker tar som en del av kjønnsbekreftende behandlinger, administreres med råd om å spise godt og trene vektbærende (f. for eksempel hormoner som østrogen og testosteron). Vektøkning er vanlig for voksne transkvinner og menn som tar hormonbehandling. Videre vil noen trans maskuline individer ønske å bygge overkroppsmuskler for å fremme et mer maskulin utseende. Imidlertid kan de finne dette vanskelig å begynne og er motvillige til å få tilgang til tradisjonelle idrettslag som deler seg etter kjønn eller treningssentre som kan utløse kjønnsdysfori med fokus på deres kropp eller transfobiske reaksjoner fra andre. Den høye forekomsten av depressive og engstelige symptomer forsterker utfordringene for å møte ernærings- og aktivitetsrådene.

I min praksis som arbeider med trans maskuline unge mennesker, var 65 % overvektige eller overvektige, og ingen oppfylte australske anbefalte retningslinjer for fysisk aktivitet. Etter en kombinasjon av en-til-en og gruppetreningsfysiologisk intervensjon, hadde alle deltakerne økt mengden av strukturert fysisk aktivitetstid, redusert stillesittende tid og forbedret grepsstyrke.

Helsesystemets barrierer

Det er mange barrierer for å få tilgang til helsetjenester og støtte for transpersoner. En av de største utfordringene pasienter opplever er mangel på tilgang til omsorg på grunn av mangel på tilbydere med ekspertise innen transkjønnet medisin, samt manglende forståelse for hvordan man kan sikre at deres tjeneste er inkluderende. Å ha tilgang til utøvere som a) har den nødvendige kunnskapen; og b) å være informert om å jobbe effektivt med transpersoner er så viktig for å sikre at tilgangen er rettferdig.

Noen andre barrierer inkluderer diskriminering, helsesystembarrierer inkludert upassende elektroniske journaler og clenbuterol hydroklorid registreringsskjemaer, og kliniske fasiliteter som ikke er kjønnsnøytrale. Til slutt kan sosiale faktorer som tidligere feilkjønnet/bruk av ukorrekte pronomen av tidligere helsepersonell eller i mottak få individer bort fra å motta påfølgende helsehjelp.